Rwanda-sakene

Folkemordet i Rwanda er en av de verste tragediene etter andre verdenskrig. På ca. 100 dager, fra april til juli 1994, ble mellom 500 000 og 800 000 mennesker – hovedsakelig etniske tutsier – massakrert i det lille afrikanske landet.

Det enorme omfanget av drap og andre alvorlige forbrytelser som ble begått på kort tid under kaotiske forhold, har gjort rettsoppgjøret svært krevende. Mangelen på andre bevis enn vitnebevis har også gjort det vanskelig å føre bevis for konkrete forbrytelser. I tillegg er det et dokumentert faktum at en rekke mennesker er blitt feilaktig beskyldt for deltakelse i folkemordet.

Mange rwandere forlot hjemlandet under og etter folkemordet. Flere av dem var etterlyst for deltakelse i folkemordet og skjulte seg blant annet i nabolandet Kongo (DRC). Andre var reelle flyktninger som fikk opphold i andre afrikanske land. Enkelte kom videre til europeiske land som kvoteflyktninger via FN-systemet.

Utover 2000-tallet ble det fra ulike hold uttrykt uro for at deltakere i folkemordet skulle ha kommet til Norge som flyktninger.

Eksilrwandere i Norge laget i 2004 en liste over 19 personer som man mente hadde tilknytning til folkemordet. Pressen fikk tak i listen og gikk langt i å indikere at personene på listen hadde deltatt i folkemordet. Enkelte av dem ble også oppsøkt i sine hjem av journalister. Dette førte blant annet til at TV 2 ble felt i Pressens Faglige Utvalg.

Senere viste det seg at listen var et resultat av konflikter mellom hutuer og tutsier bosatt i Norge, og 17 av de 19 sakene ble raskt henlagt. I mellomtiden hadde listen blitt sendt til Rwanda, som svarte med å sende utleveringsbegjæringer for to av personene på listen: Sadi Bugingo fra Bergen og Eugene Nkuranyabahizi fra Sandnes.

Senere har flere saker kommet til, og til sammen har fem personer – opprinnelig fra Rwanda og bosatt i Norge – vært mistenkt for deltakelse i folkemordet og etterforsket av Kripos.

Jeg har arbeidet med alle disse sakene og har sammen med advokatkolleger lagt ned et omfattende arbeid fra mars 2013 til i dag. Etter hvert fikk vi også tidligere Kripos-etterforsker Håvard Aksnes med på laget. Aksnes’ gjennomganger og analyser har vært uvurderlige for fremgangen vi har hatt i disse sakene.

Vi har i ulike faser av etterforskningen vært på til sammen seks reiser til Rwanda og andre afrikanske land for å undersøke åsteder og kartlegge mulige vitner.

Arbeidet, både for Kripos’ etterforskere og forsvarerteamet, er svært krevende, ikke minst fordi det ikke finnes andre bevis enn vitnebevis og hendelsene som undersøkes skjedde i 1994. Det eneste vi i realiteten har å forholde oss til, er hva enkeltpersoner mener å huske av hendelser som skjedde for omtrent 30 år siden. Det innebærer stor usikkerhet om hva som faktisk skjedde, og tilsvarende muligheter til å misbruke folkemordet til å fremme falske beskyldninger.

Det er etter min mening ikke tvil om at flere av de «norske» sakene bygger på falske anklager.

Sak 1: Charles Bandora – utlevert til Rwanda og dømt til 30 års fengsel i en kaotisk rettssak

Bandora ble utlevert til Rwanda 9. mars 2013. Den 15. mai 2015 ble han dømt til 30 års fengsel i Rwanda for deltakelse i folkemordet. Rettssaken mot Bandora i Rwanda har vært sterkt kritisert, blant annet fordi flere vitner innrømmet under rettssaken at de hadde løyet til etterforskerne om at de hadde sett Bandora begå straffbare handlinger under folkemordet. Enkelte vitner forklarte at de hadde blitt oppsøkt i fengselet av aktor i saken og lovet redusert straff dersom de vitnet mot Bandora. Det er også en rekke andre forhold ved rettsprosessen mot Bandora som tilsier at han ikke fikk en rettferdig rettssak i Rwanda.

Norske myndigheter er kjent med den grunnleggende svikten i Bandoras rettsprosess i Rwanda og bør ta opp denne saken med rwandiske myndigheter med sikte på å få Bandora løslatt. Så langt har dette ikke skjedd.

Sak 2: Sadi Bugingo – dømt til 21 års fengsel, har hele tiden hevdet sin uskyld

Sadi Bugingo ble i 2011 siktet for medvirkning til folkemord og senere dømt til 21 års fengsel i Norge i 2015. Saken ligner i betydelig grad på sak nr. 3 nedenfor, hvor en rekke falske vitnemål er dokumentert.

Medieomtalen av Bugingo-saken i Norge var preget av oppslag om folkemordets grusomheter, i hovedsak uten tilknytning til den konkrete saken:

• Aftenposten
• Bergens Tidende
• NRK
• Nettavisen

Sak 3: Eugene Nkuranyabahizi – justismord uten dom

Eugene Nkuranyabahizi kom til Norge som kvoteflyktning og har vært bosatt i Sandnes siden 2000. Han hadde vært lærer i Rwanda, behersket både engelsk og fransk (i tillegg til kinyarwanda og swahili) og lærte seg raskt norsk. I Norge jobbet han som saksbehandler i Statens lånekasse for utdanning. Eugene er en dypt troende kristen og godt integrert i en lokal menighet. I mai 2013 ble han pågrepet og siktet for deltakelse i folkemordet.

Saken har vært omstridt på grunn av omfattende opplysninger om falske vitnemål og påvirkning av vitner fra myndighetenes side i Rwanda. Eugene ble først siktet av norsk politi, men saken ble senere endret til en sak om utlevering til Rwanda. I februar 2017 la tidligere Kripos-etterforsker Håvard Aksnes fram en rapport om saken med omfattende kritikk av etterforskningen. Samtidig kom det fram at viktig etterforskningsmateriale var holdt tilbake for forsvarerne. Dette førte til at Eugene ble løslatt 1. mars 2017.

I februar 2019 kom det en ny rapport fra Aksnes som bygget på egne undersøkelser han og forsvarerne hadde foretatt i Rwanda. Her ble falske vitnemål og vitnepåvirkning fra lokale myndigheter i Rwanda grundig dokumentert. Det var etter dette klart at saken bygget på falske anklager, og Justisdepartementet avslo derfor 13. mai 2020 å utlevere Eugene til Rwanda.

Først 20. januar 2023 ble saken mot Eugene endelig henlagt av Riksadvokaten. Han hadde da vært under etterforskning i 15 år, derav nærmere fire år i varetekt. Eugene ble utsatt for et justismord av dimensjoner uten en gang å være dømt.

Saken er også omtalt i en dokumentar fra Danmarks Radio (2023). Den norske saken omtales ved 08:40 og 18:00.

Sak 4: Jean Budengeri – flere falske anklager, henlagt etter sju års ventetid

I juni 2018 ble den norske statsborgeren Jean Budengeri pågrepet og siktet for deltakelse i folkemordet i Rwanda. Budengeri ble løslatt i september 2019. Kripos gjennomførte ti omfattende etterforskningsreiser til Rwanda i forbindelse med saken.

Fagbladet har omtalt flere problematiske sider ved etterforskningen. Saken har mange av de samme trekkene som sak nr. 2 og 3 ovenfor, som peker i retning av falske anklager.

Sak 5: Mann fra Kristiansand

Dette er den foreløpig siste saken i Norge som gjelder folkemordet. Pågripelsen skjedde i oktober 2022 og bygger på en utleveringsbegjæring fra Rwanda. Tidligere Kripos-etterforsker har i en rapport konkludert med at bevisene i saken er svært svake. Mannen ble likevel utlevert til Rwanda 7. august 2025.

Sak 6: Emmanuel Munyaruguru – rwanderen som forsvant

Emmanuel Munyaruguru kom til Norge fra Rwanda som flyktning i 1999, bosatte seg i Tromsø, fikk jobb i kommunen og ble etter hvert norsk statsborger. Han har tre voksne barn med sin daværende kone.

Munyarugurus navn stod på den opprinnelige listen over personer som i 2008–2009 ble etterforsket av Kripos for mulig deltakelse i folkemordet i Rwanda i 1994. Etterforskningen mot Munyaruguru ble henlagt 11. oktober 2010.

I 2011 anmeldte Munyaruguru trusler fra Rwanda til Troms politidistrikt. Han fortalte da at han hadde blitt truet på livet av presidenten i Rwanda, og at noen skal ha kommet som asylsøkere til Norge for å ta livet av ham. Han fortalte også at han i 1999 ble overført til Norge på grunn av trusler i Sør-Afrika fra personer med nær tilknytning til det rwandiske regimet. Munyaruguru fikk voldsalarm på grunn av dette.

I mars 2014 dro Munyaruguru på en arbeidsrelatert reise til Uganda og hadde planlagt retur til Tromsø senest i august 2014. Han hadde kontakt med familien den første tiden etter at han reiste, men forsvant sommeren 2014 fra all kommunikasjon.

Senere er det mottatt en rekke meldinger om Munyaruguru:

• Desember 2014: Kilder i Arusha i Tanzania, hovedkvarteret for Den internasjonale straffedomstolen for Rwanda (ICTR), opplyser at Munyaruguru var blitt likvidert av rwandiske agenter.
• Juni 2015: En kvinne skal ha blitt bortført fra et hotell i Kampala, Uganda, sammen med Munyaruguru.
• Juli 2015: Munyaruguru skal ha vært observert i fengselet tilknyttet Kiburi politistasjon i Kampala, hvor han angivelig satt i varetekt. Observasjonen ble gjort i juni 2015.

Vi har også opplysninger som indikerer at personer fra rwandisk etterretning skal ha truet moren til Munyaruguru til å bli med dem til en ukjent lokasjon for å snakke med sønnen.

I 2016 fikk Munyarugurus bror, Felicien Kanyamibwa, opplysninger om at Munyaruguru fortsatt var i live og at han ble holdt tilbake i et såkalt «safe house» i Nyarutarama i Rwanda. Ifølge brorens kilder skal rwandiske myndigheter ha forsøkt å overtale Munyaruguru til å erkjenne å ha ledet militære opprør og til å akseptere en stilling i militæret. Munyaruguru skal ha avslått dette. Siste gang Kanyamibwa fikk informasjon om at Munyaruguru var i live, var i midten av 2016.

Det aller siste livstegnet vi har fått opplysninger om, kommer fra Kåre Lode. Lode og Munyaruguru kjente hverandre gjennom samarbeid om prosjekter i Kongo, og Lode har opplyst at Munyaruguru var i live så sent som i februar/mars 2017. Kildene hans er anonyme av sikkerhetsmessige hensyn. Lode døde 14. mai 2023, 79 år gammel.

Det er gjort svært lite fra norsk side for å oppklare hva som har skjedd med Munyaruguru.